– Det er så mange ildsjeler som ønsker å bidra med noe positivt til det norske samfunnet. Hvorfor skal så mange gode ideer gå tapt fordi minoriteter ikke blir tatt alvorlig nok, sier hun. For fem år siden ønsket Dehghan å sette fokus på vold mot kvinner, som omskjæring, tvangsekteskap og æresdrap. Som en ball ble hun kastet frem og tilbake mellom ulike instanser. Til sist gav kommunen beskjed om at det var ikke noe behov for å realisere prosjektet, fordi Kristiansand hadde ikke problemer med dette.

– Vi er usynlige der vi absolutt burde være synlige, sier Dehghan.

Utnytter ideer

– Det virker også som at vi blir brukt som gratis idékilde, forteller Dehghan. Men hvis vår kunnskap begynner å koste penger, er vi ikke lenger kompetente eller brukbare nok, sier hun.

Hun forteller at innvandrere har luftet ideer til politikere om hva som kan gjøres i byen for innvandrere. Intetanende oppdager de at ideen de trodde ikke var interessant nok, har likevel blitt jobbet med videre, men uten dem.

– Innvandrere føler seg rett og slett utnyttet av politikere når det ikke blir tilbudt en jobb når deres ideer blir brukt, sier Dehghan. Er vi heldige kan vi bli en referanse, men det er som oftest prosjektlederen som får all æren, sier hun.

Nordmenn vet best

For sytten år siden flyttet Maryam Dehghan fra Teheran, hovedstaden i Iran. Hun forteller at hun har alltid vært samfunnsengasjert og tok bachelor i statsvitenskap på UiA. Ved siden av å jobbe som omsorgsarbeider, er hun aktivt medlem i Arbeiderpartiet, innvandrerrådet og oppvekststyret i kommunen. Dehghan vet at hun og mange andre har nok kompetanse og kunnskap. Likevel er det nordmenn som blir valgt til å jobbe med integrering.  

– Nordmenn kjenner sine metoder og prosedyrer, sier hun. De vet hvordan de skal fylle ut og skrive en formell søknad. Slike ting lærer vi ikke i de obligatoriske samfunnstimene for innvandrere, sier hun. Der lærer vi hvordan vi skal putte pulver i vaskemaskinen.

Dehghan mener at det er mange elementer som spiller inn til hvorfor ting er som det er. Hun tror mye tyder på liten tillitt til innvandrere.

– Nordmenn er trygge på sine metoder og tiltak, sier hun. Jeg tror de er redde for å prøve noe nytt. Hvis jeg kommer med en ide for å bekjempe tvangsekteskap, høres det nok voldsomt ut. Den norske metoden er å henge opp plakater på flyplassen hvor det er skrevet "ikke tvangsgift dattera di". Nordmenn må forstå at med min bakgrunn fungerer ikke dette, sier hun. Dehghan rister på hodet.

– Jeg lurer på hvor mye de plakatene koster.

Ordførerer Per Sigurd Sørensen mener at de ikke har for lav tillitt til innvandrere.

– Vi stoler på dem, men vi har nok lett for å velge dem som er mest lik oss selv, sier han. Sånn er det nok for alle parter. Han tror at norske politikere må bli mer oppmerksomme på å inkludere innvandrere. Vi har jo et innvanderråd og bruker nok dette lett som et alibi som at "nå har vi gjort vårt". Vi må nok skjerpe oss, sier Sørensen.

Minoriteter er ekspertene

Leder for innvandrerrådet Joseph Salomonsen, kjenner også til disse problemstillingene. Han tror mye av grunnen ligger i tendensen av en stakkarsliggjøring av innvandrere.

– Det er mange som har en god vilje, sier Salomonsen. Det er mange instanser og prosjekter som gjør en fantastisk jobb ved å tre til hvis innvandrere har problemer. Likevel blir de ikke tatt alvorlig, så fort de hevder seg selv i forskjellige instanser, sier han. Ettersom han tror det er snakk om et ovenfra og ned syn på minoriteter, må det skje et holdningsskifte. Han forteller videre at på visse områder er innvandrerne ekspertene. De er de beste på jobben.

– Det spiller ingen rolle hvor minoritetene er fra, hvem de er eller hvordan de ser ut. Er de kompetente nok, er de dem beste, avslutter Salomonsen.

Kilde: sørnett.no