HVA FØLER du for mannen din? Hvorfor giftet du deg med ham? Er du klar over at i andre kulturer finnes det mange forskjellige grunner til å gifte seg?

Slik spurte hun, politikvinnen som satt på den andre siden av skrivebordet. På pulten foran henne lå privatlivet mitt. Bunker med fotografier tatt de siste årene. Av min egen familie. Svigerfamilie. Mannen min og meg på ferie. Bryllup og bryllupsreise. Bilder av vennene våre. Muslimske høytider. Julebord med øl og dram.

Det sto klart og tydelig i brevet fra politiet: Ta med bilder fra felles ferie og fritid. Så da politikvinnen spurte om å få ta kopier av fotografiene, syntes jeg ikke jeg hadde noe valg. Det ville nok virket mistenkelig om jeg sa nei.

Ektefelleskjema.

Jeg var ikke siktet for noen forbrytelse, men jeg hadde giftet meg med en mann som ikke passet inn i myndighetenes ektefelleskjema. De tenkte at jeg kanskje hadde inngått et proformaekteskap. At jeg var lurt av en utlending til å gifte meg, eller at jeg hadde giftet meg kun for å skaffe ham opphold i landet.

Politikvinnen var på alle måter høflig, og jeg tror hun også følte seg litt utilpass.

Hele avhøret tok to timer.

Noen måneder senere kom brevet som ga mannen min lov til å bo og arbeide i Norge i ett år.

Mindreverdig.

Hver eneste dag avhøres mennesker som bryter med normen for hvordan ektepar skal være. Myndighetene har ikke kunnet forestille seg at disse forholdene er virkelige ekteskap. Det føles nedverdigende, og om man ikke består politiets eksamen, er straffen hard. Hvis ekteskapet blir ansett som proforma, får man ikke bo sammen her i landet.

«Ordentlige» ekteskap gir rett til familiegjenforening. Mindreverdige ekteskap, de som stemples som proforma, gir ikke denne retten.

Dette reiser en rekke problemstillinger, både etiske og juridiske.

Naturligvis finnes det proformaekteskap. Både slike der den ene parten tar betalt – det er straffbart – og slike der en norsk statsborger bestemmer seg for å hjelpe en utlending til Norge, som veldedighet. Det er ikke straffbart, ennå. Men 1. januar trer den nye Utlendingsloven i kraft, og den gjør det straffbart å gifte seg i den hensikt å skaffe en utlending adgang til riket. Fra neste år kan man risikere bøter eller fengsel i inntil tre år dersom man velger seg en ektefelle som ikke passer inn i mønsteret.

Da kan vi etter hvert få se tragiske og absurde saker der mennesker som faktisk ønsker å leve sammen i ekteskap, i verste fall havner i fengsel fordi myndighetene mener de to har inngått proformaekteskap.

Problemet er at det for slik bruk ikke finnes noen lover som forteller hva et ektepar egentlig er, eller hvordan det skal være. Vi liker kanskje å tro at i Norge kan høy og lav fritt gifte seg med hverandre, og at ingen hindres å velge ektefelle på tvers av samfunnslag, utdannelse, tro eller alder.

Sånn fungerer det ikke engang når begge ektefellene er norske. Og dersom den ene bor utenfor Europa trer helt andre – og langt på vei uskrevne – lover i kraft.

«Får vi ikke regler for hvilke følelser som er forbudt, kan vi fra neste år av risikere å bli straffet ganske enkelt fordi vi gifter oss med noen som myndighetene ikke finner passende»

En romantisk illusjon.

For norske nordmenn ser politi og utlendingsmyndigheter romantisk kjærlighet som den eneste akseptable årsaken til ekteskap. Andre følelser og motiver er ikke tillatt for to som vil leve sammen som gift, og som derfor søker om familiegjenforening.

Da oppstår det store spørsmålet: Hva er et ekteskap? Hvilke motiver vil nå bli lovlige for den som vil gifte seg, og hvilke motiver vil bli straffbare?

Hvis den ene er forelsket og den andre ønsker et nytt økonomisk fundament, har myndighetene til nå ansett ekteskapet som proforma. Da gis det ikke oppholdstillatelse til den utenlandske parten.

I fjor ga kollega Pål Vegard Hagesæther ut boken Uekteskap. En studie av proformaekteskap i Norge. Hagesæther er en av de få som har forsket på proformaekteskap her i landet, og i boken diskuterer han alle varianter av fenomenet. Fra utlendinger som betaler en norsk ektefelle for å kunne migrere, via nordmenn som gifter seg av veldedighet og til homofile som gifter seg for å kunne forbli i skapet og sivilarbeidere som gifter seg proforma for å få mer dagpenger.

Store deler av Hagesæthers historiske gjennomgåelse griper rett inn i dagens migrasjonsdebatt. I 1930-årene giftet nordmenn seg proforma for å hjelpe jøder til landet. Etter 1948 var det tsjekkoslovakene som ble hjulpet av proformaekteskap. I 1949 giftet Olof Palme seg proforma for å hjelpe en tsjekkoslovakisk kvinne ut av hjemlandet.

Forventet konformitet.

Men i dagens integreringsdebatt kritiseres ofte innvandrere for å være konforme, og for å følge tradisjoner fra sitt opprinnelsesland. Men norske myndigheter forventer at vi alle oppfører oss konvensjonelt. Dersom begge ektefellene er utlendinger, godtas arrangerte ekteskap som grunnlag for familiegjenforening. Samtidig så vi i forrige uke her i avisen hvordan Utenriksdepartementet nekter en tunisier visum for å bo sammen med sin norske ektefelle, fordi han er yngre enn henne, og fordi de ikke hadde kjent hverandre så lenge før de giftet seg.

Plutselig er altså mangel på konformitet et bevis for at ekteskapet er proforma. Ambassaden i Tunisia hevder å ha undersøkelser som sier at nesten alle slike ekteskap er rent fanteri. Men ambassadøren har ikke funnet noen grunn til å offentliggjøre undersøkelsen.

Gamle kjerringer.

Politiet velger altså ut ektepar som har en «mistenkelig profil», og i intervju med politiet kan mannen og kvinnen måtte «sannsynliggjøre et ekteskapelig samliv». Hvordan gjør man det? For ikke å være mistenkelig bør bruden være yngre enn brudgommen, og helst bør hun være fertil. Det kan også synes som om de to helst ikke skal ha møtt hverandre på ferie.

Underhånden bekrefter sentrale kilder både hos politiet og hos utlendingsmyndighetene at Norge forskjellsbehandler ektepar, avhengig av om den norske parten er en kvinne eller en mann. En eldre kvinne som gifter seg med en yngre, utenlandsk mann blir ofte mistenkt for proformaekteskap. En eldre mann som gifter seg med en 30 år yngre utenlandsk kvinne, må langt sjeldnere forklare seg for politiet.

Den nye Utlendingsloven gjør det helt nødvendig at vi slipper katta ut av sekken, og får klar beskjed: Nøyaktig hvilke følelser mener Norge er akseptable for to som vil gifte seg?

Får vi ikke regler for hvilke følelser som er forbudt, kan vi fra neste år av risikere å bli straffet ganske enkelt fordi vi gifter oss med noen som myndighetene ikke finner passende.

Kilde: aftenposten.no